Michel Butor har siden sine tidlige utgivelser på 50- og 60-tallet vært en av de fremste fornyerne av romanformatet. Ved siden av Alain Robbe-Grillets essays i «Pour un nouveau roman» (1963) og Nathalie Sarrautes «L'Ére du soupçon» (1956), er Butons legendariske utgivelser «Réportoire» (1960) og «Réportoire II» (1964) (de første av fem i en serie som utgis i perioden 1960 til 1982) noe av det mest befriende og spesifikke som er skrevet om den moderne romanen. Leser man tekstene om igjen i vår, også litterært sett, tvers gjennom kommersialiserte tid, synes det som om de er mer prekært og presserende aktuelle nå enn i den tida de faktisk ble skrevet. For de oppsto tross alt i en mulighetenes epoke, i forkant av den formmessige radikaliseringen av filmen (Godard, Rivette, Rohmer, Malle o.a.) på slutten av femtitallet og begynnelsen av sekstitallet, altså rett forut for «den nye bølgen», og ikke unaturlig i et politisk sett polarisert klassesamfunn som Frankrike.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
