Fredsbarna vokser opp

Lars Saabye Christensen:«Oscar Wildes heis»NovellerMed de tolv novellene i «Oscar Wildes heis» viser Saabye Christensen at han akter å fortsette å skrive på noen historier man etterhvert kjenner godt, men motbeviser også eventuelle påstander om at det er det eneste han gjør. I de fleste tekstene er imidlertid stoffet ganske kjent. Hovedpersonene er gutter, menn og ikke minst, det interessante stadiet imellom. Byen er Oslo, og de betydningsfulle årene tilhører fredsbarna. «De var fredsbarna, men de visste det ikke, og nå kjedet de seg». Når fredsbarna kjeder seg er veien kort til å kaste ball på Kringkastingshuset og forstyrre innspillingen av hele Norges radioprogram «Det spørs», skulke pianotimene på Klaverakademiet ved Solli plass og røyke hasj i Slottsparken. Fredsbarna frykter gymlærere med tilnavn som Obersten og jobber på flyttebil og bærer flygel ned bratte trapper sammen med typer som Skaftet og Roma. Det er noe kompromissløst og modig over å skrive alt dette om igjen. Før eller siden vil vel leseren begynne å sammenligne: Var det ikke bedre sist, eller første gang, jeg leste om lukten av høst og epler på vestkanten, en gang på 60-tallet? De minst interessante novellene blir også der hvor kontrakten mellom fredsbarnet og leseren er så til de grader etablert at stikkord skal se ut til å være nok. «Pretty Things» er en av dem. I andre noveller gjøres disse innvendingene heldigvis til skamme, som i «Hjælpemannen». Kulissene, typene og tidskoloritten er helt etter oppskriften, men historien klarer allikevel å gripe og begeistre akkurat like mye som første gang man leste noe lignende, for eksempel i «Beatles». Tre av novellene er nøyaktig tidfestet til etter årtusenskiftet, «Grisen», «Hvilestedet» og «Oscar Wildes heis». «Grisen» tar opp i seg en ny samtid med konflikter mellom nordmenn og muslimer, men historien er dessverre underlig halvferdig. To eldre menn deler sykehusrom, og det oppstår krangel om et bilde av en gris på veggen. Temaet er interessant, men som novelle er det ikke gjort så mye ut av stoffet. Dialogene om respekt og definisjonen av respekt er formelaktige, og personene er skildret som temmelig statiske. Slutten har en vri som gjør at historien lander på beina, men som skildring av gamle stabeiser på sykehus, med hva det kan tydeliggjøre av familie- og tilpasningskonflikter, har for eksempel forfattere som Øystein Lønn gjort det bedre før. Musikk har fått en viktig plass i novellesamlingen, og fra dette stoffet kommer noen av bildene som sitter best i ettertid. I «Djevelens intervall» handler det om et tvillingpar som ikke liker hverandre, men som etter morens idé skal spille firhendt på pianoavslutningen. «[...], deres motstridende talenter og ulike lynne skulle så og si gå opp i en høyere enhet, den firhendige sjel, forenet i Griegs danser.» Beskrivelsen av hvordan de isteden motarbeider hverandre i spillet er utmerket, det samme er bildet som brukes til å illustrere forholdet mellom dem. Djevelens intervall er to toner som sammen utgjør en lyd som «klør i øret». Akkorden som den skildres her fremstår ikke som stygg, snarere flott, der den «trygler om en fortsettelse«. I «Hjælpemannen» handler det om et stykke av Liszt. En pianist forklarer hvor vanskelig stykket er, men hevder også at det må la seg spilles, fordi «alt som mennesket har skapt er mulig». At sitatet underveis vris via «ingenting som mennesket har skapt er umulig» til «intet menneskelig er umulig» er kanskje ment å ha en betydning. For pianisten er det i tilfelle sørgelig underordnet det faktum at han har utviklet en form for «musikalsk arr», angsten for et bestemt parti i musikken man ikke klarer å spille seg forbi, som for hans del er blitt lyden av tennisballer.