Corporate collecting

En lesning av Bourdieus «Distinksjonen» fra 1979 kommer ikke utenom en diskusjon av Kants berømte tredjekritikk: «Kritikk av dømmekraften» fra 1790. Forklaringen er enkel – Bourdieu bygger i stor grad på Kants arbeid, med en viktig kritikk: Kant beskriver borgerskapets tilnærming til kunst. Andre samfunnssektorer har en annen tilnærming til kunst; en ulik habitus ifølge Bourdieu. Å gjøre den borgelige desinteresserte tilnærmingen til kunst til den allmenngyldige estetikken, blir en for grov beskrivelse av faktiske forhold. Med en viss fare for å redusere all estetikk til et spørsmål om klasse, innlater Bourdieu seg på en reise i å kartlegge hvilke disposisjoner som ligger til grunn når ulike (franske) samfunnslag forholder seg til kunst. Og det er til tider fornøyelig lesning av selvforståelser ulike samfunnslag innehar når de begrunner sitt valg mellom ulike kunstutrykk, sine kunstinvesteringer og institusjonstilhørighet. Foruten kunstsosiologen Dag Solhjell er det først og fremst medieviteren Johan Fredrik Urnes som her til lands har benyttet Bourdieus teorier på kunstfeltet. I boka «Kunst i storforetakenes tid» fra 2002 analyserer Urnes norske bedrifters holdninger til kunst og mer spesifikt hva som ligger til grunn når en kunstsamling skal bygges opp. Hva er en såkalt «corporate» smak? Betegnende nok har det vært vanskelig å snakke om en corporate smak eller holdning; inntil nylig avdekket bedrifters kunstsamlinger først og fremst en mangel på den – det vil si, smaken var for privat, for tilfeldig til at en kan snakke om noen signatur eller helhet som skulle betegne den. At bedrifters kunstsamlinger har blitt klassifisert som en privat affære er ikke tilfeldig, historisk sett var den spede starten på en bedrifts kunstsamling noe direktørfruene syslet med, ikke eksterne fagkonsulenter som i dag. Grunnen til at dette i minkende grad skjer i dag er, ifølge Urnes, at foretakene har erkjent at en anerkjent kunstsamling gir konkurransefortrinn. En tilfeldig samling, derimot, vitner om lav kulturell kapital, om en for instrumentell eller reduktiv verdensforståelse. Som igjen ikke tjener foretakets image. I Bourdieus «Distinksjonen» kjennetegnes den borgelige smaken som «den legitime smak», det vil si den holdningen som anerkjenner at kunsten utgjør et eget felt med et eget erfaringsområde. I motsetning til den folkelige smak vil den borgelige smaken ikke insistere på en sammenheng mellom livet og kunsten. Dermed vil den borgelige smak anerkjenne den moderne kunstens formkritikk, noe den folkelige smak avviser som innadvendthet og uinteressant. Det som gjør Bourdieus analyser noe utdatert er at han ikke tar opp den kunstneriske avantgardebevegelsens forsøk på å oppheve skillet mellom liv og kunst, og de rystninger dette utgjorde for både kunstfeltet og den generelle erfaringen av kunst. Et annet beslektet problem er at kunstfeltets (kunstnere, kuratorer og kritikeres) smak og holdninger ikke utgjør et grunnlag for analysen – som ganske sikkert ville utfordret det noe skjematiske oppsettet av ulike klassers smakspreferanser.