Takk til storebror

Denne lørdagen vil vi avsløre vårt sanne ansikt og vise hvilket reaksjonært gammelt beist vi egentlig er. Slik som forholdene er blitt, syns vi nemlig det er helt greit at vi blir overvåket, og ikke bare vi selv men også andre. Hører dere?! Så setter vi oss rolig ned med armene i kors og venter på at våre nidkjære voktere av privatlivets fred skal «poppe opp» som det heter på dagens engelsk-norsk og dunke oss i hodet med loven om personvern. Deretter vil vi si klart ifra at det er en ganske annen form for vern vi er ute etter. Vi ønsker å vernes mot mannspersoner som river fra oss vesken vår med penger og bankkort midt på lyse dagen og etterlater oss liggende i en blodpøl på fortauet. Jo da, vi vet at det er vår egen skyld, fordi vi ikke går med monetene i pose innerst mot brystet. Men det er så besværlig å hale frem denne posen og putte den på plass igjen ørten ganger i løpet av handlerunden. Dessuten kunne jo raneren få tak i posesnoren og da ble vi vel strypt. Vi ville langt foretrekke at et videokamera holdt øye med både oss og potensielle ranere. Så fikk vi heller avholde oss fra den naskingen som så mange gamle sies å praktisere. I vårt hjemlige rede har vi vernet oss så langt råd er med Securitassen i beredskap og trygghetsalarm i kjede rundt halsen. Skulle vi komme til å stå overfor en bevæpnet ransmann i entredøren eller våkne opp med en ukjent fyllik i sengen vår (det har hendt andre i vårt nærmiljø) da er det bare å trykke på knappen. Vips tordner en røst fra telefonanlegget. Unnlater vi å svare pga knebling, besvimelse eller død, vil røsten ane uråd. I løpet av null komma niks vil to kjekke brannmenn dukke opp og sørge for at inntrengeren ikke forvolder ytterligere skade. Men skade kan jo alt være gjort. Gjerne skulle vi hatt huset konstant overvåket.