«Quisling har sagt»

Den avisa eg under okkupasjonen (den norske 1940-45, ikkje den irakiske no) hadde høve til å lese, hadde i lang tid ei fast spalte. «Quisling har sagt». Den trykte opp fyndord av føraren. Mellom desse var talen han heldt under den såkalla riksakta på Akershus 1. februar 1942. Det var då Quisling fekk lov av Hitler og Terboven til å leike regjeringssjef. Føraren sa då: «Fremtiden tilhører de store sammenslutninger. Den moderne utvikling har satt de små stater ut av spillet og lagt folkenes skjebne i hendene på de store stater. Men bare de virkelig store stater eller statssamfund, de riktige verdensmakter, har muligheten til å hevde seg i fremtiden. Det er ikke plass til mange slike på denne jord.» Quisling nemnde tre, USA, Sovjetsamveldet og så eit nyordna, samla Europa under tysk eller «germansk» leiarskap. Ved denne nyordninga ville «hele den europeiske udvikling og dermed også Norges, bli løftet op på et høiere plan. Det betyr indre orden og fred i Europa, økede sociale goder og øket social rettferdighet, at Europa blir rikere, kraftigere og mere kultivert.»For å plassere Noreg i dette sameinte Europa, hadde Quisling teke rolla som «en streng skolemester», ein «rettferdig og klok oppdrager». Og han hadde danna ei «nasjonal regjering», som samla «kongens, statsrådets og stortingets myndighet». (Likt ein kommisjon eller eit ministerråd av 2004, hadde Quisling-«regjeringa» såleis både lovgjevande og utøvande makt.) Ei slik streng oppdraging var ikkje til å unngå, «for å bringe det norske folk til fornuft [?] Norges ulykke har ikke bare vært systemet. Norges egentlige ulykke var at det norske folk hadde tatt skade på sin sjel.» Sjeleskaden hadde ikkje minst vist seg ved at Quislings politiske fiendar «satte sine personlige interesser over hensynet til folk og fedreland», først i mars 1933, dinest 15. april 1940, då Quisling og NS vart sette til sides. (Heile talen trykt i Adresseavisen 2. februar 1942)Mykje vatn har nådd sjøen på dei 62 åra sidan denne talen. Likevel er ikkje alt fullstendig forandra; så vi som den gongen høyrde eller las den, får den fram att i minnet.