Første kapittel

Alt dette skjedde for en god del år siden. Mora mi hadde følt seg elendig i lengre tid. For å få slutt på maset fra dem omkring henne som var bekymra, brødrene mine særlig og faren min, gikk hun til slutt til den legen hun pleide å bruke, som familien min hadde brukt siden tidenes morgen. Han må ha vært veldig gammel på det tidspunktet, for jeg kan ikke huske at vi noen gang ikke hadde gått til han, og jeg kan heller ikke huske at han noen gang var ung. Jeg brukte han sjøl, enda jeg bodde flere mil unna. Etter en kort sjekk, sendte denne gamle familielegen henne raskt videre til Aker sykehus for nærmere undersøkelser. Da hun hadde vært inne til flere, kanskje smertefulle prøver i hvitmalte rom eller rom malt lysegrønne, eplegrønne, i det store sykehuset som lå nesten nede ved Sinsenkrysset på den sida av Oslo jeg alltid har likt å tenke på som vår side, altså østsida, fikk hun beskjed om å dra hjem og vente i fjorten dager på resultatene. Da de endelig kom, mer tre uker seinere enn to, viste det seg at hun hadde kreft i magen. Den første reaksjonen hennes var denne: Her har jeg ligget våken om natta i år etter år, særlig da unga var små, og vært livredd for å dø av lungekreft, og så får jeg kreft i magen. Fy fader, så mye bortkasta tid!