Jeg husker det som det var i går. Jeg foran. Skitreneren bak. Jeg pesende som et jaget dyr. Han fullstendig febrilsk mens han pisket meg rundt i skiløypene med noe jeg tror var oppmuntrende rop og kommandoer. Jeg var selvsagt sist. De andre på laget kilometervis unna. Jeg skjønte aldri vitsen med å vinne, jeg likte bedre å tusle på ski, men dette ble aldri helt godtatt av skitrener eller andre som bare aksepterte fullstendig overgivelse til konkurranse-formen som eneste scenario for ski-idrett. Jeg og trener ga i fellesskap kjapt opp hans drøm om å gjøre meg til skistjerne.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
