Petersen-perioden kommer aldri mer igjen. Tror jeg nå i hvert fall, altså min. En Petersen-periode er ikke så veldig lang, men den er tilsvarende hard. Jeg måtte stålsette meg og si «rolig, rolig» hver morgen foran speilet til meg selv, og «vent nå, bare vent. Det går over. Alt går over, også dette går over. Lukk øynene, eller se i en annen retning.» Og til slutt greide jeg det. Jeg var over i friheten. Frihet fra tidens tvang. Det holdt hardt å motstå fristelsen til å gripe inn. Men jeg greide det, til slutt greide jeg det. Selv om noe er tapt også, på en måte.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
