Når Velle velger side

Av åpenbare grunner var den første tanke som slo meg etter å lest Vegard Velles utspill om motstanden i Irak (Klassekampen 24. desember) dette med det presseetiske å beskytte folk mot seg sjøl. Det mest besynderlige er kanskje at Velle overhodet blir tatt på alvor, i alle fall av enkelte. Det hadde vært mer humant å forbigå ham i stillhet. At han har klart å plassere seg politisk til høyre for gamle stalinister som Arnjlot Ask, er i seg sjøl en prestasjon. «Det er riktig å velge side,» sier Velle. Og i det skal jeg ikke si ham i mot. Nå synes Velle å være svært usikker på hvem og hva han har valgt side for, og synes også å mene at spørsmålet er helt irrelevant. I det hele tatt finnes det tydeligvis ingen grenser for hva Vegard Velle er villig til å gå god for. Men han velger faktisk å støtte blant annet irakisk nasjonalsosialisme etter god gammel tysk oppskrift, samt den noe mer moderne fascistiske islamismen. At han ikke samtidig har valgt å velge side for Bush og Pentagon – i alle fall ikke direkte – må nærmest betraktes som en ren tilfeldighet eller forsømmelse fra hans side. Og så søker Velle tilflukt i det gamle sludderet fra Internasjonale Sosialister (IS) – som en treåring trolig hadde gjennomskuet – at hans støtte er av militær og ikke politisk karakter. Uten å ville undervurdere Velles militære slagkraft, vil enhver idiot forstå at det forholder seg presis motsatt. Men det utvidete «venstrebegrep» – uten å beskylde Velle for å noen gang har funnet seg i nærheten av det som meningsfullt kunne kalles «venstre», om dette har noe med arbeiderklassens og menneskers frigjøring å gjøre – omfatter tydeligvis støtte til nazisme og fascisme. Gratulerer!