- Økonomer har i en årrekke vært kritisert for bruken av inhumane mennesker i økonomisk teori. Nå ser det imidlertid ut som om dette er i ferd med å endres. Interessen for økonomi og psykologi er tiltakende, ikke bare blant forskere, men også blant hverdagsøkonomer. Selv har jeg ingen klar idé om hvor forskning innen psykologi og økonomi til slutt bringer oss. Det er også uklart på hvilken måte det vil reformere utformingen av økonomisk politikk. Det som likevel er litt besnærende med denne retningen er at den på mange måter beskjeftiger seg med problemstillinger og resultater som alle kjenner til. De eneste som virker oppriktig overrasket er økonomene. Forståelse av individers handlingsmønstre, preferanser og rasjonalitet er på mange måter grunnfjellet i den økonomiske forståelsen. Det rasjonelle økonomiske individet handler konsistent med egne mål, der målet er ett eller annet som gir individet høyest mulig nytte. Det er altså slik at aktørene ikke handler i strid med sine egne ønsker. Som jeg var inne på i forrige kronikk, så er det grunner til å tro at folk neppe er slik i realiteten. For å ta hele problemstillingen fra starten. Begrunnelsen for offentlig inngripen i ulike markeder relateres av økonomer stort sett til begrepet markedssvikt (jeg utelater politiske prioriteringer). En markedssvikt er på mange måter en «feil» som ødelegger det perfekte frikonkurransemarkedet. Frikonkurransemarkedet er et marked som fungerer til alles beste helt av seg selv. Det er økonomisk sett et idealmarked. Avvik fra dette perfekte markedet omtales som markedssvikt. Og markedssvikter er det flust av. Økonomenes oppgave er å forsøke å identifisere noen av disse og således sørge for ulike typer reguleringer slik at markedet til syvende og sist i størst mulig grad ligner på idealet. Det er således markedssvikt som hovedsakelig er begrunnelsen for at økonomer mener at ikke alle økonomiske avgjørelser kan overlates til private eller til enkeltindividet, men at det offentlige har en rolle å spille i fellesskapet. Hva har så dette med psykologi og økonomi å gjøre? Saken er at kunnskap fra denne forskningsgrenen kan stille oss overfor nye typer markedssvikter, som krever nye former for offentlig handling. Når individene ikke oppfører seg rasjonelt, konsistent eller nyttemaksimerende så impliserer dette en «svikt» som kan ha betydning for hvordan økonomisk politikk skal utformes. Er det for eksempel slik at individer alltid handler til eget beste? Tvilsomt. Med utgangspunkt i pensjonsdebatten er det fristende å se på en svært menneskelig egenskap, nemlig problemene mange av oss har med å spare. I fagspråket går denne problemstillingen under betegnelsen tidsinkonsistente planer. Tenk deg at du bor i et land der ansvaret for egen pensjon er lagt til den enkelte. Det rasjonelle er altså å spare mens du er ung og arbeider, og du legger opp en spareplan. Men hva skjer? Jo, det er store sjanser for at du legger opp en plan som du på et senere tidspunkt avviker fra. Årsaken til dette kan være at du er kommet i en ny situasjon slik at du ikke trenger å spare, men la oss se bort fra dette. La oss i stedet anta at du har dårlig selvdisiplin. Hvor utrolig fristende er det ikke å bruke mer penger i dag og å utsette sparingen til i morgen? Dette er tidsinkonsistensen i vår adferd. Du ønsker altså å spare, og bestemmer deg for å begynne med dette i morgen. Når morgendagen kommer, ser saken litt annerledes ut og du bestemmer deg for å begynne å spare en dag senere. Du lar altså den plagsomme sparingen vente, ikke bare i dag, men om igjen og om igjen. Kjenner du deg igjen? Tenk deg, du ønsker å kjøpe en ny sykkel og bestemmer deg for at i morgen skal du begynne å putte penger på sparebøssa. Når morgendagen dukker opp og du inviteres med av vennene dine på kino, så sier du til deg selv du at du har jobbet så mye i det siste at du fortjener, ja faktisk har behov for en tur på kino. Du bestemmer deg således for å begynne å spare dagen etter i stedet, selv om du egentlig hadde bestemt deg for å spare i dag. Det som var riktig for deg å gjøre i går, ser litt annerledes ut i dag. Kjent problemstilling? Selvfølgelig. I sammenheng med pensjonsdebatten vurderes ulike sparealternativer. Et av forslagene går ut på at ansvaret for sparingen i større grad skal bæres av det enkelte individ. I USA viser det seg at folk ikke sparer tilstrekkelig og har tidsinkonsistente spareplaner. Forbruket blant eldre avtar. Folk er rett og slett ikke rasjonelle nok. Det viser seg også at denne inkonsistens er tydeligere, jo mindre inntekt folk har i utgangspunktet og at folk med dårligst råd ikke sparer i det hele tatt. Økt kunnskap om ulike former for «menneskesvikt» kan være relevant i flere sammenhenger og blant annet hjelpe oss i å forstå det offentliges rolle i forvaltningen av folks pensjoner. samfunnsøkonomØkonomene Rune Skarstein, Camilla Bakken Øvald, Ragnhild S. B. Astad og Peder Martin Lysestøl skriver hver torsdag i Klassekampen. Radikalt økonominettverk finner du på www.okonominettverket.no
Les hele Klassekampen på nett
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent
