Det røde Blindern (1) (Mannsmot&Dødsangst)

Åstedet er Det røde Blindern da det fremdeles var på omtrent sitt rødeste. Undertegnede, som ikke har sluttet seg til dagens angreskare, er som vanlig på post på stand i ett av HF-byggene (det med den digre lesesalen og kafferommet). Bordet vårt er dekket av bøker og tidsskrifter og var i de dager fullkomment uimotståelig for kranglefanter av de fleste avskygninger. Rekorden, slik jeg husker det, i antall fremmøter var en ung mann av samme årgang som meg selv. Usvikelig trofast var han, både mot oss og sine egne ritualer. Opptakten var alltid den samme. Ledsaget av en mer umælende og langt mindre kunnskapsrik forbundsfelle, skrittet han målbevisst mot meg. Han grep fatt i en av bøkene våre, helst en klassiker forfattet av Lenin, og leste noen linjer. Dernest fulgte en eiendommelig miks av forelesning, forhør og spørsmål som åpenbart hadde til hensikt å vise at han var mye mer leninist enn det vi var. Ved hjelp av en høyrehåndsbruk som gjorde Stenstrøm i Holmgang til uoppdragen peking, avslørte han oss som de fiender av leninismen vi var. Med en helt særegen hårdnakkethet fremstod han som Lenins personlige våpendrager, forkjemper og fortolker. Våre forvrengninger av Lærermesterens skrifter var ham en gammeltestamentlig vederstyggelighet, en personlig krenkelse og forulempning. Men hvorfor disse tilnærmet hjelpeløst panegyriske betroelsene? Mitt svar er at det er uetterrettelig å beskrive denne epoken uten å ty til svulstigheter, for det andre er årsaken til de private skriveriene mine mye mer nærliggende enn som så. Nærmere bestemt Aftenpostens morgenutgave den femte mars dette år. Her er det et stort oppslag om en våre mest taletrengte historieprofessorer. Men denne gang er ikke professorens ærend å opplyse oss om hverken Donald Duck, hamburgere, 1814 eller 1905, men derimot om syttitallets drapshungrige rødfrontere (m-l). Det bokstavelig talt gravalvorlige innholdet tatt i betraktning, er det med forunderlig professoral munterhet han formidler sin faste overbevisning om at vi aktet å ta ham av dage. Dagens professor var selvsagt undertegnedes faste følgesvenn på den andre siden av standbordet for et drøyt kvart århundre siden. Men hva skal en si om en yngling som gjentatte ganger, ansikt til ansikt, oppsøker sin egen fremtidige mishandler og mulige drapsmann (meg)? Det må være det vi i gamle dager kalte å konfrontere sin egen dødsangst. Mannsmot! I Aftenposten dagen etter, var det åpenbart på tide med en ny avlivning av den fullkomment betydningsløse ml-bevegelsen. Skarpretteren (skarp&rett) var for Skaperen vet hvilken gang, Per Egil Hegge. Mannen som vekker den ubehjelpelige satirikeren i meg. Menneskehetens grunnlov paragraf 1: Overdådighetsbegavelsen, ordkunstnerens ordkunster, sprogmestrenes sprogmester, samt meget mer, avdekker i denne artikkelen hvorfor han finner det nødvendig uavbrutt å gi oss juling. Ml-erne fikk ham til å måpe! Les selv, det står der! En bevegelse, parti, person eller noe annet som får enernes ener til å måpe, er av verdenshistorisk betydning! Men når skal Hegge gå løs på den egentlige og eneste marxist-leninist, historieprofessoren? Jeg sier ikke mer. Bortsett fra at hvis dette blir antatt i Klassekampen, følger flere.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Innenriks

Skole

Oslosko­lene kjemper om elevene på sosiale medier, ifølge skole­fors­ker

Innvandring

Ber justis­mi­nis­teren få ut fingeren

Klima

Ines Severino kjøler seg ned i havet, men både hun og klima­fors­ker frykter følgene av varmen