Hvorfor jeg ikke angrer

Guri Larsen er førsteamanuensis ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi , Universitetet i OsloSlutten på 1960-tallet, en evighet siden – jeg var student, en ganske typisk student på den tiden med sterkt ønske om delta i kampen mot undertrykking og urettferdighet i verden. SUF(ml) på universitetet ga muligheten, både til å studere Marx, Lenin og Mao og til politisk praksis. Kommunist har alltid for meg vært en hedersbetegnelse – jeg ville være kommunist – være del av den store bevegelsen som kjempet for et klasseløst samfunn og mot imperialismen. Det handlet ikke om en overgang fra et antiautoritært studentopprør til krigskommunisme; medlemskap i SUF (ml) oppfattet jeg snarere som en forlengelse av studentkampen, en fortsettelse og mer målrettet deltaking i kampen mot kapitalismen og imperialismen. Å ikke bli del av ml-bevegelsen ville være å svikte det jeg trodde på, og det jeg ønsket å bruke tiden til. Pensumslesing og eksamener ble skjøvet i bakgrunnen, dagene var fulle av møter, male paroler, demonstrasjoner, løpeseddelutdeling, stands, fagkritikk, heftige diskusjoner både i korridorene på Institutt for kriminologi og på veggaviser. Et fagpensum uten Maos «Om motsigelsen» var utenkelig. En hovedoppgave i kriminologi uten marxistisk analyse, var like utenkelig.