*Hvor i all verden er de? Det stolte ja-folk, menneskene som jeg hadde forventet skulle belære meg i Bush' real-politiske fortreffelighet, i Saddams galskap og nødvendigheten av bomber for frihet, krig for fred, død for liv. Hvor er jatilkrig.no? Hvor er Krigsinitiativet, Krigsnettverket og politikerne som tradisjonen tro skal stå utenfor Stortinget og småsmile lett hoderystende mens de pliktskyldigst foran pressekorpset titter ned på demonstrantene som naivt kaller på fred og solidaritet? Hvor er de Vietnamkrig-liknende diskusjonene i akademia, der jatilkrig slåss mot neitilkrig, og hvor er Unge Høyres velkjente argumenter nå som vi nesten savner dem? Er det noen i det hele tatt som støtter George W. og hans stadig mer desperate begrunnelser for krig? Hallo?? Er det noen der? Fred er blitt en folkebevegelse. Vanlige folk – hvem nå det enn er – overgår gruppen av venstreradikale over hele verden når det gjelder å markere motstanden til krig. Skulder til skulder står miljøaktivister, bestemødre, kommunister og trend-urbane. Ironien er ikke bare død, endelig er den også gravlagt. Takk og lov. Hvem kunne forutsett denne fantastiske vekkelsen blant folk flest? Nå er selvsagt ikke vekkelsen selve målet, men det er en begynnelse mot målet: Å stoppe krigen mot Irak. Jeg har fremdeles ikke møtt et eneste menneske som argumenterer for krig. Dette var en stund nesten en skuffelse. Før jul hadde jeg nemlig stålsatt meg med en lang rekke av knakende gode fredsargumenter fordi jeg så for meg mang en julemiddag med mine politisk opposisjonelle i familien der jeg måtte forsvare mine – i deres øyne – venstreforvirrede meninger og antikrigspropaganda over den ene akevitten etter den andre. Det skulle vise seg helt unødvendig, og i stedet skålte vi i det politisk vennskapelige på utenriksfronten i en slik grad at jeg lurte på hvem av oss som plutselig hadde fått et nytt software til hjernen i julegave uten at vi hadde merket det. For første gang er jeg vitne til at et verdensbilde transcenderer vanligvis ulike oppfattelser av virkeligheten. Klassekampen og Dagbladet, Ny Tid og Aftenposten dekker krigsplanene til Bush på nøyaktig samme måte. Gode analyser, kritikk og jakten på vikarierende motiver for krigen preger alle medier. Dette har ikke satt agendaen for folk flests fredsengasjement, tvert i mot reflekterer det bare hva som ligger i luften. Her er vi enige, journalister og folk, ingen trenger overbevise eller påvirke den andre part. Vi vil ikke ha krig. Vi synes Bush er en nifs dust og vi er flaue over våre egne folkevalgte ledere som mumler vage ord mot våre høye hyl. På en mer global skala er det verdt å merke seg at CNN (tro det eller ei) plutselig setter antikrigs-demonstrasjoner høyest på sin nyhetsagenda, og i et tappert forsøk på å være seg selv lik stilte tv-stasjonen nylig følgende spørsmål til sine seere: «Er antikrigs-demonstrantene upatriotiske?». Noe som resulterte i at sinte seere ringte tv-stasjonen direkte fornærmet over et slikt tåpelig spørsmål. I USA er man for lengst klart over diversiteten i de enorme menneskemengende som demonstrerer mot sin egen regjering. Her finnes for eksempel grupperinger som GLAMericans for Peace (urbane trendy), Mainstream White Guys for Peace (hvite vanlige) og Black Voices for Peace (vel vitende om at minoriteter ofte er de som faktisk dør som soldater i krig). Noen spør ironisk på plakater: «Hvordan havnet vår olje under deres jord?». Den store brede folkebevegelsen for fred som ingen turte håpe på er her. Det virker som om det ikke finnes dissens til antikrigsopprøret. Hvor er pro-krigerne? Har de gjemt seg bort? Eller kledd seg ut som oss som i en slags ny versjon av George Orwells Hyllest til Catalonia der bourgeoisiet kler seg ut som arbeidere og roper revolusjonære slagord for å redde sitt eget skinn i frykt for et virkelig opprør fra arbeiderklassen? Verdenssituasjonen i dag kan ende opp med å gi oss en absurd utgave av pose og sekk: Vi får en krig og vi får Bush' undergang. Anti-krigsmotstanderne har gitt George W. Bush et problem. Jeg ser han for meg inne i det Hvite Hus med 200.000 sinte innbyggere som protesterer utenfor mens han river seg i håret og roper: «Hvorfor kan dere ikke bare være vanlige amerikanere? Kjøp, kjøp kjøp! Drep, drep, drep!» Den første jatilkrig'ern jeg møter skal få en blomst for friskt mot. En Fredslilje kanskje? Linn Stalsberg er frilansskribent