BØKER Håvard Syvertsen:I lyset, roman Aschehoug, 2002Det er dager utenom det vanlige for guttungen Arne. En lastebil skjener av veien og raser inn i naboens epletre, og moren hans får et mentalt sammenbrudd. Arne er akkurat gammel nok til å se detektimen. Han bor i en liten by i Norge, med en far som lager raketter på våpenfabrikken. Faren pleide å være bussjåfør, da han var ung, da han møtte moren til Arne, og «[n]oen ganger sa han at han angra på alt sammen, at han skulle fortsatt å kjøre buss. Vi så bombeflyene på Dagsrevyen, de letta fra flyplassen for å bombe i Vietnam. Pappa sto opp klokka halv seks hver morgen, av og til hørte jeg ham på kjøkkenet før jeg sovna igjen; lydene når han fylte vann i kaffekjelen, kjøleskapdøra som ble åpna og lukket, og bilen som starta i den sprø kulda om vinteren.»Den i hvert fall litt radikale faren som står opp slik hver morgen, i sitt bittelille liv, for å bidra til det store krigsmaskineriet, skaper en følelse av resignasjon og fortvilelse, som gjennomsyrer Håvard Syvertsens siste roman I lyset. Som i sin forrige utgivelse, novellesamlingen Betzys sommer og andre fortellinger (Aschehoug, 2000), skriver Syvertsen om mennesker som er skadet på en eller annen måte noe har skjedd dem som de ikke helt kan overskue, det er liksom noe større som arbeider i dem. I Betzys sommer kunne det oppstå en anelse motkraft i de mellommenneskelige relasjonene, et lite håp. I I lyset virker resignasjonen total, det er liksom ikke håp for den lille gutten og mye tyder på at morens psykiske lidelse kommer til å leve videre i ham.