I august i fjor deltok jeg i en paneldebatt under Bjørnsonfestivalen sammen med Reiulf Steen fra DNA. Debatten dreide seg om ml-bevegelsen på 1970- og 1980-tallet, men den kom også til å dreie seg om problemene til Arbeiderpartiet. I et forsøk på å forklare noe av bakgrunnen for at SUF(m-l) og AKP kunne få et så raskt og så omfattende gjennomslag blant ungdommen hevdet jeg at dette måtte forstås blant annet på bakgrunn av at DNA ikke hadde noe å melde overfor rastløs og søkende ungdom.