Martin Bjørnersen

#fff

Den åpner ganske bokstavelig talt med et brak eller tre, den ferske dokumentarfilmen «Soundtrack to a Coup d’Etat». Filmen er for tida rundt om på den internasjonale festivalrunden, der den også ble vist i både Bergen (under BIFF) og Oslo (under Mirages) i løpet av forrige måned. Og de nevnte brakene kommer fra noen korte kryssklipp med (jazz)trommelegende Max Roach, i samspill med sin daværende kone, aktivist, sanger, poet og komponist Abbey Lincoln.

De jazzhistorisk interesserte vil garantert kjenne til det musikalske samarbeidet mellom de to fra det banebrytende albumet «We Insist!» (1960). Et verk med undertittelen «Max Roach’s Freedom Now Suite» der Lincoln, Roach & co. tydeliggjorde og sementerte den åpenbare forbindelsen mellom jazz og borgerrettighetskampen i USA.

dokumentaristen Johan Grimonperez har beslekta ambisjoner med sin film. Men ambisjonene hans er desto mer svimlende ambisiøse: CIAs bruk av jazz som propaganda, kolonitidas siste (?) dager, jazzen i skjæringspunktet mellom bebop, åndelig frijazz og politisk agitasjon, den antikolonialistisk radikale fløyen av afroamerikansk og panafrikansk frigjøringskamp, Nikita Krustjov i Disneyland og Louis Armstrong i Kinshasa … dette er bare noen av trådene som Grimonperez plukker opp her. Og framfor alt, og mest sentralt: kuppet og drapet på frigjøringshelten Patrice Lumumba i Kongo, og sviket fra et FN-system fortsatt dominert av de vestlige kolonimaktene, med den svenske generalsekretæren Dag Hammarskjöld vinglete ved roret.

Det finnes noen virkelig medrivende øyeblikk der disse trådene faktisk knyttes sammen. Kanskje fremfor alt når Abbey Lincoln, en av mange gjennomgangsfigurer, dukker opp i en annen setting enn på scenen, mot slutten – da hun og hennes søster i kampånden Maya Angelou (med flere afroamerikanske kvinner) stormet FNs generalforsamling i New York i 1960, i protest mot (blant annet) at USA nektet Patrice Lumumba innreisetillatelse for å tale sitt folks sak foran forsamlingen.

Et annet slikt øyeblikk er når det helt mot slutten kommer beretninger om Louis Armstrong, vel etablert i filmens narrativ som global jazzambassadør på vegne av USA og i regi av CIA, sin konsert i Kinshasa, Kongo. Men – denne scenen tegnes opp fryktelig hastig og skisseaktig, såpass i forbifarten (i likhet med Abbey Lincoln i FN) at disse episodene som burde vært de øyeblikkene der mange av dokumentarens løse tråder dramaturgisk effektivt og kraftig ble nøstet sammen, nesten glir forbi.

 er musikaliteten, både i de mange klippene av store kunstnere som Roach, Lincoln, Armstrong, John Coltrane, Nina Simone og Dizzy Gillespie, og musikaliteten i selve klippen, i den rytmisk orienterte redigeringen.

Mange av fortellerstemmene er også høyst musikalske i seg selv. Det gjelder arkivmaterialet med Gillespie, Armstrong og så videre. Men også grepet ved å la (den kongolesiskfødte) sangeren Zap Mama lese opp fra dagbøkene til Patrice Lumumbas nære fortrolige, aktivist og forfatter Andrée Blouins Kongo-memoarer (1921-1986). Vi kommer i det hele tatt nært inn på beretningen om Patrice Lumumba, og det store sviket fra Belgia, FN og CIA. Dette er en viktig og grusom historie fra vår felles og relativt nære globale historie. Og den er rystende, særlig for oss som nok hovedsakelig kjenner denne historien slik den blir fortalt fra skandinavisk perspektiv, med stor empati for den komplekse skikkelsen Dag Hammarskjöld.

 engasjerte og åpent partiske tilnærmingen er også en av filmens styrker. Det gir en egen nerve, og det er prisverdig og på et vis relaterbart at nettopp en belgisk filmskaper tar et såpass glødende oppgjør med landets usedvanlig grusomme kolonialistiske historie, Men det skaper også svakheter.

Ett av valgene i så måte er både merkelig og dypt problematisk: Når sovjetlederen Nikita Krustsjov får bli en av de sentrale stemmene i filmen, og der hans «antiimperialistiske» retorikk, både i FN og i andre sammenhenger, gjengis uten motstemmer. Det er mer enn umusikalsk, særlig om man kjenner bare et snev av de russiske imperiene (på rekke og rad, fra tsar-tida til Putin) sin egen brutale imperialistiske og kolonialistiske historie, fra Sápmi og Tsjerkessia til det globale sør.

Mørkets jazzhjerte

Yohan Shanmugaratnam

#000

På nettsidene framstår Central Intelligence Agency (CIA) som et privat sikkerhetsselskap og et rekrutteringsbyrå som har slått seg sammen. Der beskriver USAs utenlandsetterretning seg selv slik: «Vi oppnår det andre ikke kan oppnå, og drar dit andre ikke kan dra.»

Det er kanskje en kronglete måte å si at de kan drepe hvem de vil, hvor de vil. Det merkeligste er likevel en artikkel med overskriften «Røyk og speil: Spionkunstens magi», illustrert med et disig bilde av to hender og et svevende kort med CIAs ørnelogo.

«I magien, som i spionkunsten, er ingenting helt som det ser ut. Bedrag og illusjon er triks i begge fag», står det. «I tiår har CIA anvendt magikerens håndverk i spionasjens verden.»

Om noe bekrefter romantiseringen et av poengene i Hugh Wilfords nyeste bok, «The CIA: An Imperial History»: Etterretningsfolk spinner sin egen mystikk.

Wilford er professor i historie ved California State University Long Beach. På videolenke fra USAs vestkyst prater han med klingende britisk aksent, en påminnelse om den transatlantiske koplingen Wilford selv belyser i boka. For eksempel minner Wilford om at landsmannen Rudyard Kiplings kjente dikt «Den hvite manns byrde», fra 1899, hadde undertittelen «De forente stater og Filippinenes øyer».

Kiplings budskap til amerikanerne var at de burde erobre Filippinene, etter å først ha nedkjempet den spanske kolonimakta der året før.

Ja, det tror jeg. Kipling hadde stor innflytelse på en tidlig generasjon av amerikanske imperialister, som han manet til å overta, eller i det minste dele, britenes rolle som en global, «siviliserende» kraft, svarer Wilford.

Ofte kunne operasjonene få rare, utilsiktede konsekvenser.

Imperiets svartekunst

Alle Klassekampen-abonnenter får rabatt ved bruk av koden: 

Under HUMAN-filmfestival presenterer Klassekampen en spesialvisning av den Oscar-nominerte musikkdokumentaren. Før filmen gir Klassekampens Yohan Shanmugaratnam en introduksjon, der han går inn på "Ufri jazz: Kald krig, myk makt og et blodig kupp i Kongo".

Denne eksepsjonelle og banebrytende filmen smelter sammen Kongos kamp for uavhengighet og USAs mest ukonvensjonelle våpen i den kalde krigen: Jazz.

I «Soundtrack to a Coup d’Etat» nøster regissør Johan Grimonprez opp i hva som skjedde under avkoloniseringen av Kongo til beaten av jazz. Han skisserer den historiske konteksten, midt i den kalde krigen, før han zoomer inn på drapet på Kongos første demokratisk valgte leder, Patrice Lumumba, i 1961. Belgiske og amerikanske myndigheters brutale intervenering i landet, i frykten for å miste kontrollen over kongolesisk uran og andre metaller, førte til katastrofe for landet, og en over 60 år lang tragedie som vi ser fortsettelsen på i dag. Trykkokeren av kolonialisme, kapitalisme og rasisme fortelles i et fascinerende samspill med musikken, som gjør «Soundtrack to a Coup d'État» til en helt eksepsjonell film.

Kjøp billett her ved bruk av kode: kkfilm