Poesiens sannhet
Samtidspoesiens former har sine røtter i forrige århundres krigserfaringer.
I sommer startet litteraturforskeren Fredrik Parelius en debatt om hvordan norsk poesi bør se ut, hvilke former den bør strekke seg mot. Med essayet «Mot samtidspoesien» (Bokmagasinet, 6. juni) argumenterer Parelius for en mer syngende, fengende lyrikk: Dikt bør være i stand til å feste seg i leserens minne. Ved å legge vekt på lydlige, rituelle og besvergende sider, og slik gjenopprette forbindelsen med diktningens opphav, oppfordrer Parelius til fornyelse av samtidspoesien. Argumentene er gode. Jeg er ikke uenig i at slike ambisjoner kan fornye diktningen, noe Parelius viste med debutsamlingen «Salt/Land» tidligere i år. Likevel vil jeg peke på grunner til at samtidspoesien er kommet dit den er. Forrige århundres krigserfaringer satte spor i poesiens former. Komprimert kan man spørre: Skal vekten ligge på det sanne eller det skjønne?
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
