Helt siden jeg drømte om å leve av å kommentere spanske ligakamper for tjue år siden, har det slått meg at fotballkommentatorer er henvist til en umulig balansekunst. Nærmere hundre ganger i året skal man treffe rett punkt mellom populisme og fagkunnskap, folkelig jovialitet og journalistisk integritet. Og man skal utvise rettferdig harme over VAR-avgjørelser, men uten å bidra til følelsesdrevne konspirasjonsteorier. Et minimum av strukturkritikk er påkrevd – noen obligatoriske pekefingre mot Fifa, en bemerkning om at tilskuerne buer når Infantino viser ansikt – men man skal vokte seg for å ikke fremmedgjøre seerne.