Blyant og svelg

Einar Øklands dikt veksler mellom blank moro og mørk erkjennelse.

Tom Egil Hverven

Hjemme: Einar Økland fotografert i Valevåg i 2020. FOTO: PAUL S. AMUNDSEN

Einar Økland

Karikaturar i spegel med hol

Det Norske Samlaget 2026, 110 sider

Diktene til Einar Økland (f. 1940) kan bestå av bilder, aforismer og dekomponerte visdomsord. I årets bok, «Karikaturar i spegel med hol», utgjør kroppens deler rekvisitter diktene kan bruke og gjenbruke til det ugjenkjennelige. De lyriske skissene er en slags ligninger som logisk sett ikke går opp. De går heller ned, ned på landjorda, inn i det kroppslige, på måter som får legemet til å framstå fremmed: Øyne, ører, munn, svelg, hender og føtter henger ikke sammen slik de vanligvis gjør. De danner nye formasjoner. Det lyriske jeget i Øklands tekster vrir og vender på figurer, omskaper dem til poetiske karikaturer, ikke bare for moro skyld (det også), men for å oppnå erkjennelse, hentet fra baksiden av speilet, vrangsiden av dagligspråket, ved tekstens dreining, inn og ut av søvn og drøm.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Roman

Portrett av kunstneren som ung kvinne

Vilde Heggems formbevisste roman utforsker hva som står på spill for den skrivende.

Daniel Willumstad Gunstveit

Skrivelivet: Vilde Heggem. Foto: Hanne Hvattum

Vilde Heggem

I henne i meg

Forlaget Oktober 2026, 187 sider

Av alle følelser må nostalgien være den rareste. Der de fleste andre følelser driver oss fremover, tar nostalgien oss tilbake til noe som ikke lenger er, med en bittersøt smak. På overflaten virker ikke Vilde Heggems nye roman «I henne i meg» som en utpreget nostalgisk bok, med sin kjølige, konstaterende skildring av den vordende forfatteren Vs skriveopphold på Island i 2005. Snart kommer imidlertid en annen stemme inn i teksten gjennom omfattende fotnoter, hvor forfatteren – som jeg leser som Heggem selv – kommenterer egen tekst og dens tilblivelse: «Teksten er en karakter i teksten. Det er tre hovedkarakterer: hun, teksten og jeg».

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Roman

Tørr skorpe

«Wild thing» bukker under for vekten av sine egne påfunn.

Even Teistung

Magnus Aasdalen

Wild thing. Eller, som Sirius fortsatt lyser over våpenrommet

Cappelen Damm 2026, 133 sider

For å parafrasere Knut Hamsun: Jeg har tenkt og tenkt på samtidsromanens evige presensform! Selv om det er vanlig kutyme å fortelle i presens, synes jeg oftere enn ikke at det lugger. Én ting er at presensformen har en lei tendens til å tømme teksten for romfølelse og atmosfære, en annen er at å fortelle i konstant nåtid kan skape helt konkrete brister i tekstens troverdighet. I verste fall kan den lede til en sjelens livestream av handlinger i referatform, slik som dette:

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn