Skam deg, gutt

Barry Walters nye bok tar et nødvendig dypdykk i den skeive musikkhistorien.

UNDER PRESSURE: Freddie Mercury og Queen gjestet Drammenshallen i 1982. Foto: Vidar Ruud/NTB

Little Richard hadde blitt plukket opp av det musikalske forbildet sitt, Sister Rosetta Sharpe, i begynnelsen av tenårene, og allerede spilt konserter i årevis. Likevel var det ikke før langt ut i tjueårene hans – mens han gulpet opp en muligens homoerotisk grisevise til produsenten sin etter en tur på byen, sånn litt fordi arbeidet i studio hadde stagnert – at han skulle få sitt kommersielle gjennombrudd.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

KonsertFestival

Kantatemaraton

En folkejury har kåret Johann Sebastian Bachs 50 beste kantater. Sist uke ble resultatet offentliggjort i Leipzig.

Alf van der Hagen (forfatter), Leipzig i Tyskland

BACH TO BASICS: I Leipzig var det kantater for alle penga. Her framfører kor og orkester de topp fire kantatene i Nikolaikirche. Foto: Leipzig Bachfest/Gert Mothes

Det er ikke akkurat kontroversielt å hevde at Johann Sebastian Bach (1685-1750) er tidenes største musiker. Hans musikk er ofte avansert, og samtidig slående vakker. Men de såkalte kantatene sto lenge i skyggen av andre verk: piano- og orgelmusikken, fiolinsonatene, de store oratoriene og messene.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Album

Den svarte Mozart

Musikkhistorien må visst skrives om igjen.

Magnus Andersson

FEKTING: Mellom komponisten og Chevalière d’Éon: transperson, spion og en annen fascinerende skikkelse i Paris anno 1787. Illustrasjon: Alexandre-Auguste Robineau (1747–1828)

Le Chevalier de Saint-George

Portrait

Théotime Langlois de Swarte, Orchestre de l’Opéra Royal

Château de Versailles Spectacles

Hadde jeg hørt Bolognes Symfoni i D-dur uten å vite hvem som hadde skrevet den, ville jeg nok umiddelbart tenkt at dette er tidlig Mozart. Selv om orkesteret har et annet temperament og det er en annen type eleganse enn hos Mozart, kanskje hakket mer opphøyet og formell. Humoren er også annerledes, som der det i tredje sats blir insistert på å spille raskt og svakt lenge. Ja, der minner vel Symfoni i D-durmer om humoristen blant wienerklassikerne, nemlig Joseph Haydn.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn