Det må tenkes annerledes om økonomi og verdikjeder etter globaliseringens fall. «Just in time»-prinsippet er ikke lenger gangbart. Vesten har våknet opp til at luftslottet om den globale landsbyen man trodde på, har forduftet. Regionale kriger, handelskonflikter, pandemi og – ikke minst – erkjennelsen av at Kina er blitt en uhåndterbar produksjonsmaskin, har endret verdensbildet. Kina vil importere råvarer og selge industrivarer tilsvarende halvparten eller opptil hele verdensmarkedet – også for høyteknologi. Da blir det lite igjen til verden ellers. Samtidig er den sosiale modellen i landet svakt utviklet, noe som betyr at forbrukets andel av verdiskapingen er rundt 40 prosent, mens den er 70 prosent i USA, med EU midt imellom. Kina lever derfor av andres forbruk og greier ikke overgangen til en velferdsstat, noe som gir høy sparing og lavt forbruk. Dette illustreres også av fødselstallet, som nå er ett barn per kvinne. Det er krise både for oss og dem.