Nytteløst: Fortelleren i «Forsoningens bok» bruker myten om Sisyfos for å klarne tankene. Her illustrert og gravert av Abraham Jansz. van Diepenbeeck og Cornelis Bloemaert i 1655. Foto: Wikimedia Commons
Ylva Mørch
Forsoningens bok
Efrem 2026, 200 sider
Pseudonymet Ylva Mørch står som forfatter av «Forsoningens bok», en roman som dirrer med sjelden kraft. I dialog med Albert Camus’ bok om selvmordet som filosofisk problem, holder bokas jeg-forteller et borende oppgjør med seg selv og sin tidligere ektemann. «Myten om Sisyfos» (1942) og bibelfragmenter er byggesteiner i en intens selvgranskning. Mot slutten av romanen skjer en vending, et omslag, som brokker av fortvilte bibelsitater leder opp til. Kjernen i teksten er fortellerens kaskader av spørsmål til en hendelse for over femti år siden: Hvor mange piller, hvor mye alkohol hadde mannen hennes, A, fått i seg der han lå på sofaen? Hvorfor ble hun ubesluttsom, lamslått, den kvelden han ønsket å dø, hjemme i stua, mens barna sov? Holdt hun en pute over ansiktet for å hjelpe ham over grensen? Hvor går skillet mellom selvmord og barmhjertighetsdrap?