Det er ikke tilfeldig at nettopp keiser Justinian forfulgte arianerne. Store deler av regjeringsperioden hans, fra 527 til 565, var han ivrig opptatt med å føre politikk mot hedninger, jøder og kjettere. Slik han styrte imperiet eneveldig, tolererte han heller ingen opposisjon i religiøse spørsmål. Ettertiden har funnet opp begrepet «cæsaropapisme» for å beskrive den blandingen av keiser og pave som Justinian og andre bysantinske keisere, samt i senere tid russiske tsarer, har stått for.