Høsten 1980 nådde en østerriker sin egen utstilling på Henie Onstad Kunstsenter en uke for sent. Med sitt lange hår og sine glødende øyne ble han av institusjonens leder, Ole Henrik Moe, omtalt som et kuriosum og en guru. Tidstypisk nok hadde vedkommende satt så vel nakenhet som bæsj på det internasjonale kulturlivets timeplan.