I takt med at medielandskapet har gått fra vondt til verre til ulidelig siden pandemien, har noe forandret seg. Der strømmetjenestene for like lenge siden var representanter for algoritmekapitalismen på sitt mest utspekulerte, framstår de i dag nærmest som nostalgiske varmeflasker. Kort sagt har det som var et kulturelt symptom i alle fall fått et skinn av riktig medisin. Resultatet er at i alle fall jeg iblant opplever noe så uventet som et fysisk og sjelelig savn etter å fråtse i den såkalte kvalitetsserien (en estetisk formel mer enn en faktisk vurdering), og at denne utrolig nok erfares som en slagkraftig motvekt til, tja – Oskar Westerlins sjokoladeboller, Trumps dommedagstrusler på Truth Social eller livestrømmingen av Terje Rød-Larsens undergang.