Du kan bla til neste sideBla med piltastene
EssayFilm

Mediedemagoger og showpatriarker

Femti år etter spøker det amerikanske filmåret 1976 fortsatt bak kulissene i vår tids politiske uvirkelighet.

«Mad as hell»: Faye Dunaway som den kyniske tv-produsenten Diana Christensen i «Network» (1976). Sidney Lumets satire over kommersielle tv-nyheter er fortsatt aktuell. Det samme er figuren Howard Beale (Peter Finch), ankermannen som får et sammenbrudd for åpent kamera, og fanger hele nasjonens sinne i en vanvittig harang. Både Dunaway og Finch ble belønnet med Oscar for sine roller. Foto: United Artists/Kobal/REX, NTB

Å sette ulike tiår, epoker eller perioder opp mot hverandre gir ofte en emmen bismak i munnen – som om filmhistorien var en sportskonkurranse, regissørene eliteutøvere og kritikerne kommentatorer. Særlig galt kan det gå når nostalgien tar overhånd. Men hvis man kaster et blikk på det som skjedde i randsonen av Hollywood for nøyaktig et halvt århundre siden, er det umulig ikke å bli misunnelig. Finnes det noe amerikansk filmår som har klart å suge opp i seg den sosiale og politiske underbevisstheten med så komplekse resultater som 1976? Scorseses «Taxi Driver», DePalmas «Obsession», Carpenters «Assault on Precinct 13», Arthur Penns «The Missouri Breaks», John Schleslingers «Marathon Man» …

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen