Frem til 1970-tallet var Den norske kirke overveiende konservativ både teologisk og politisk. Kirkens konservative politiske basis var blitt sementert knapt hundre år tidligere, i 1883, med oppropet «Til Christendommens Venner i vort Land». Det var ført i pennen av teologiprofessor Gisle Johnson, som en advarsel mot parlamentarisk demokrati og annen venstreradikal ugudelighet. Denne gudfaderen i norsk kirkeliv utøvde sin teo-politiske makt på flere plan: som professor, som forkynner, som organisatorisk strateg og som politisk aktør.