I sin tid
Jürgen Habermas var en filosofisk kraft helt utenom det vanlige. Ja, et geni, skriver Helge Høibraaten.

Habermas kan komme til å bli noe stadig og alvorlig forstyrrende, foruroligende». Dette står det på vaskeseddelen til førsteutgaven av hans berømte samling av lange filosofiske arbeider fra 1963, «Theorie und Praxis». En mer hensynsløst teoretisk og idéhistorisk bok skal man lete svært lenge etter, men her finner du blant annet en fabelaktig studie i naturrett og revolusjon, og omfattende arbeider om Marx som sterkt bidro til å sette denne teoretikeren på dagsorden i etterkrigstiden. Og likevel: mer tålmodighet og ro enn det denne samlingen forlanger av seriøse lesere, skal du også lete lenge etter. Så hvor var det foruroligende?
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
