En historiker må spørre: Kan en sosialhistorie nedenfra fortelle mer om okkupasjonen 1940–45 enn vanlige historiske fremstillinger fra Skodvin til Grimnes – si ting som kanskje forties? I romantrilogien «Svik», «Krig» og «Brød og våpen» (utgitt 1977–80) ser Dag Solstad disse årene gjennom blikket til en gruppe høyst vanlige familier på Grünerløkka i Oslo, de fleste bosatt i Rathkes gate 8 – til sammen rundt 25 mennesker av alle kjønn og generasjoner. Det gir selvfølgelig en tilføyelse til andre skildringer, om ikke annet i hva som ses og sies i uttrykk og språk, slik verden fortoner seg gjennom tjukkeste østkantdialekt med hæ? og faen som gjennomgående ord i teksten. Spørsmålet er om innholdet, den dypere mening ved krigen, også fremstår som annerledes, og – kan det tilføyes – om dette gjelder selv mange år etter utgivelsen. Svaret er i begge tilfeller ja. De tre bøkene kan leses med utbytte selv i dag, enda så mye oppsiktsvekkende som er sagt og skrevet om krigen siden den gang. De sier faktisk noe som andre fortier.