Bokhylla mi strekker seg langsetter en terrakottafarget, bulkete murvegg. Skjevhet­ene skyldes at blokka ble bygd av amatører i den storstilte boligbyggingen etter krigen. Etter politisk kamp ga kommunen gamle tomter, slik som her, innerst ved inngangen til marka, ikke langt fra fabrikkene og industriarbeidsplassene, til arbeiderfamilier som gikk sammen og bygde husrom med sine egne never. Man blandet sement med sand og denne porøse betongen skiller seksjonene og etasjene i blokka og gjør at lydene, fra barnegråt til operasang, reiser rundt i blokka. Bokhylla er lilla og står mot et vindu med trær ut forbi. Trærne rasler, bladene blafrer, og jeg lurer på om papiret vil trives tett på den norske skogen. Trykksakene fyller bokhylla til randen, og representerer meg, den grådige samleren.