Få norske forfattere har grepet meg så dypt som Svein Jarvoll, og ingen samtidsroman har jeg vært så oppslukt av som «En Australiareise»(1988), selv om betegnelsene norsk og samtidig er mer villedende enn veiledende, om et forfatterskap som kom fra en annen tid og et annet sted. Som om den var en høyst moderne, «heslig» og sekularisert utgave av middelalderens grunnforestilling om boken som et miniatyrbilde av skaperverket, rommer romanen en verden av fortellinger og språklige byggverk, filologiske spekulasjoner og arkitektoniske ornamenter, som stadig utfyller hverandre og viker for hverandre, for snart å forsvinne i romanens mange hull. En «hullets anatomi», med hans egne ord, der «jeg ikke så annet enn hull hvor jeg enn snudde meg», utover døden som er til stede, i hele forfatterskapet, helt fra debuten «Thanatos», «et polyfont dikt om døden» (1984).