I en scene i Arundhati Roys memoarbok av året, «Min havn og min storm», er forfatteren på bokturné i Sør-Afrika. Boka som gjorde henne til et stort navn i internasjonal litteratur, «Guden for små ting», er nettopp kommet ut, og Roy er i Durban for å snakke på en tilstelning. På vei hjem tilbyr en lokal deltaker seg å kjøre henne til hotellet. Han skal bare svippe raskt innom foreldrene sine et øyeblikk og vil helst ikke at hun blir med inn, for, som han sier, «moren min er litt uforutsigbar». Arundhati Roy svarer: «Kan hun for eksempel ligge nedsenket i lunkent vann i et badekar av sink mens den ene sekretæren klipper tåneglene hennes og den andre tar diktat for et brev til kommunen?» Det ender med at hun får bli med inn, så klart.