I løpet av en tiårsperiode har Calle Segelbergs malerier beveget seg fra sjablongaktige fremstillinger av menneskekroppen til stadig mer individualiserte portretter. Det er som om han har forsøkt å skygge den kunsthistoriske utviklingen fra helleristninger til renessansemaleriet. Samtidig har han hele veien beholdt en naivistisk stil som kompliserer en slik tolkning: klumpete proporsjoner og synlige penselstrøk tilfører en håndlaget kvalitet som motarbeider en forståelse av bildene som historisk pastisj.