Åpen antisemittisme av den klassiske, raseideologiske typen som vokste frem mot slutten av 1800-årene – og som kulminerte under nasjonalsosialismen og Holocaust – ble ganske kort tid etter andre verdenskrig skandalisert. Etter 1945 ville knapt noen, med et unntak av det revansjistiske (men politisk marginaliserte) miljøet av gamle fascistiske kampfeller, vedkjenne seg en identitet som antisemitt.