Víkingur Ólafsson

Opus 109

Beethoven, Bach, Schubert

Deutsche Grammophon/­Universal

Jeg har aldri hørt en tolkning av J.S. Bach (1685–1750) som den pianist Víkingur Ólafsson presterer her på det ferske albumet «Opus 109». Her er et avansert polyfont spill og virtuost overskudd som også rommer et vell av følelser. I Partita i E-dur er takt én og to omtrent de samme, bare i forskjellig register, med klangfarger så ulike at det høres ut som flere instrumentgrupper. Emosjonelt sett er den første takten et frimodig utsagn, med et lite spørsmål i den fallende siste tonen. Takt to blir imidlertid myk og tilbakeholden, et resignert ekko av den første takten.