I sin ellers grundige (og kritiske) anmeldelse 18. oktober av Marét Ánna Saras utstilling «Goavve-Geabbil» på Tate Modern i London avslutter Andreas Breivik med noen nærmest stereotype kommentarer om kunstneren og hennes arbeid. Hennes framstilling «kjennes utdatert», og begrunnelsen er framveksten av Nordkalottfolket (tidligere Finnmarklista) på Sametinget og fylkestinget i Finnmark. Et parti som fra starten av har hatt som sin store kampsak å bekjempe reindriftas rettigheter og innflytelse til fordel for den øvrige befolkning (les: kraft- og industriutbygging, gruvedrift og så videre). Og begrunnelsen, som han skriver, er at «partiet hevder at samisk kultur er langt mer enn bare reindrift». Med en viss kunnskap om nyere samisk politikk, vil vi påstå at ingen har sagt at samisk kultur er «bare» reindrift – i alle fall ikke i Norge siden framveksten av Samebevegelsen på 1960-tallet. Nordkalottfolket er imidlertid en slags fortsettelse av Samenes Landsforbund (SLF), opprettet i 1979 (nedlagt 2010). De motarbeidet samiske rettigheter, opprettelsen av Sametinget – og var for utbyggingen av Alta-vassdraget – av samme grunner som Nordkalottfolket er mot reindrifta og for kraftutbygging. Faktisk ble SLFs argumenter for utbygging av Altaelva, brukt ordrett av statsminister Nordli da han begrunnet gjenopptakelsen av anleggsarbeidet september 1981, av hensyn til interessene til flertallet av den samiske befolkning. Siden da har motstanden mot samisk reindrift i Nord-Norge ikke bare vedvart, men økt til en mangesidig hetspreget kampanje – de er så få, de produserer for lite, de bruker for store areal, og kanskje det mest bisarre (fra dyrevernsbevegelsen): De er «dyremishandlere». For ikke å nevne Fosen og så videre. Å drive reindrift i Nord-Norge har aldri vært en idyll.