Kontorspråk er lett å gjøre narr av. Et enkelt tidsadverb som «nå» blir til «per nå» eller «på nåværende tidspunkt». Stilen er også prega av abstrakte «verktøyord» og andre mer eller mindre vellykka metaforer som «fokus», «prosess», «rigging», «omdreiningspunkt» og «tidshorisont». Dette er ikke bare et norsk fenomen. Internasjonalt finnes betegnelser som officialese eller bureaucratese. Denne byråkrat- eller kontorstilen er ikke ny. Embetsmennenes kansellistil på 1800-tallet hadde mange av de samme trekka: lange setninger, oppstyltede ord og en forkjærlighet for det vage. Hvorfor oppstår slike språklige sjangre?