Min gode venn Christian Kracht, som jeg knapt kjenner, har invitert meg til å besøke ham i Skottland. Kracht, en av den tyskspråklige litteraturens mest fengslende og uforutsigbare skikkelser, er lett å få øye på der han står kledd som en fallert laird i oppreven Barbour-jakke og wellies i ankomsthallen på flyplassen i Aberdeen, men jeg er nervøs – jeg har jo bare tilbrakt to og en halv festivalkvelder med ham tidligere, den siste i aktiv blackout siden jeg skulle samtale med ham på scenen og måtte drikke meg til engelsk – så jeg utsetter møtet i noen minutter med et sandwichkjøp i kiosken, en BLT som skulle vise seg å bli mitt eneste måltid den dagen, siden Christian Kracht er åndsmenneske i den grad at han tilsynelatende verken spiser eller drikker. Han ledsager meg til en falleferdig lyseblå Landrover, og da vi skal gjennom bommen registrerer jeg at parkeringsregningen kommer på 1000 pund, uten at jeg våger å spørre hva i all verden som skjedde nå. Det er uansett tillatt å røyke i bilen den fire timer lange turen sørover gjennom det øde skotske bondelandet. Siden hans kone, regissøren Frauke Finsterwalder, er i Kenya for å skyte siste scene av filmatiseringen av «Eurotrash», Krachts Booker-langlistede roman fra 2021, har vi campingvognen for oss selv. Den står i en rekke av lange, hjulløse vogner bortover en caravan park som grenser mot en relativt uforurenset strand et stykke utenfor Dundee, heroinhovedstaden i Europa, og det går opp for meg at det er her han faktisk bor.