Mímir Kristjánsson skriver i Klassekampen 6. august at sykehusene i dag styres som en «pølsekiosk» med et esende antall sykehusdirektører og et sykehusstyre som ofte kun har et fåtall styremedlemmer med helsekompetanse. Så kan man spørre: Hva har mange direktører med en pølsekiosk å gjøre? Dernest, hvis et problem med sykehusstyrene er at de mangler folk med helsefaglig bakgrunn, hvorfor vil han isteden ha politikerstyrte helseforetak? Flommer det over av politikere med helsefaglig bakgrunn? Og hvorfor tror Kristjánsson at økt politikerkontroll vil føre til færre direktørstillinger?