Ulturkuke. Slik starter et av diktene jeg har likt absolutt lengst og best. Min analyse er at diktet traff så godt fordi det satte ord på noe som mange ville si, men ikke kunne. Jeg tipper at det var en haug med «kulturuker» som hjemsøkte vårt land på Jan Erik Volds tid. Jeg tror at for ethvert spørsmål om kunst, ungdommens fritid, dannelse og kulturell blomstring i det offentlige rom, så var kulturuke svaret. Man kan ikke være mot kulturuke heller. Men for de som faktisk var opptatt av det, må det ha føltes som en stor frustrasjon hver gang fenomenet kulturuke dukket opp. Jan Erik Volds gave til alle oss kyniske kulturinteresserte er at vi for alltid kan flire hver gang noen foreslår en kulturuke.