Det er pinsehelg og åpning av Eløen. Vi, slekten min – besteforeldre, tanter, onkler, fettere og kusiner og barnebarn – som skal dele på dette huset gjennom sommeren, er til stede, nesten alle sammen. Vi har ryddet vekk lemmer og spadd ut utedo, noen har båret bryggeplanker, andre har malt, vi har vasket vinduer, raket kongler, pusset og dratt og flyttet på båten, som nå ligger og dupper i den kveldsoransje sjøen. Havets små krusninger klukker liksom vennlig mot skroget. Og nå, idet dagen og innsatsen nærmer seg slutten og de andre åpner en vinflaske på verandaen, begynner jeg å gå. Jeg klarer ikke å la være. Hvor trivelig verandastunden enn må være, er dragningen mot horisonten i nordvest denne første av årets øykvelder nesten magnetisk.