Så sant som vinteren, kald og mørk,

blir sprengt av sjø og blomst og bjørk,

mens seiers-solen flommer, –

har menneskesinnet i sin glød

den samme makt mot frost og død.

Vær hilset, Nordens sommer!

I motløshetens tunge tid

vær dere mot, vær lys, vær strid.

Av dere skal det kreves

at tvil og angst og kuldegrøss

blir sopt en solskinnsdag tilsjøs,

Fei vekk et ord: forgjeves.

Hvor innestengt i dette ord

går slekten rundt og vet og tror

at den kan intet makte.

Forgjeves alt … Bryt fengslets ring,

den døde tro på ingen-ting,

fornekt det og forakt det.

Hvor grusomt dømmer dette ord

hver venn av oss i Spanias jord …

De falnes liv skal leves

i håpet vårt. En motløs dag

vil kvele deres åndedrag.

Da vil de dø, forgjeves.

Håpet er alt. Hvad hjelper jern

hvis ikke håpet er vårt vern.

Selv midt i giftgass-nøden

vil den som engang valgte fri

et verdenshåp å ånde i

ha makt å trosse døden.

Du fjerne jord med rett og fred,

vår kjærlighets, vårt arbeids sted,

med lek av glade unger, –

det er den fremtid som vi vil,

det er den luft som strekker til

en stund for våre lunger.

I sommervindens dype pust

i livets groende august

skal våre faner heves

som viljen gjennem denne tid.

til håpets vakt, til håpets strid,

hvor intet er forgjeves.

Nordahl Grieg var lyriker, dramatiker, romanforfatter og krigsreporter. Grieg døde da flyet var i ble skutt ned over Potsdam i Tyskland i 1943. Diktet er hentet fra samlingen «Håbet», utgitt i 1946.