Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Sabelhogg

Christer Bothéns iver kommer plutselig.

Chris Monsen

PRODUKTIV: Christer Bothén gir ut dobbelt opp i år. Foto: Sara Lundén

Christer Bothén 3

L’Invisible

Thanatosis Produktion

I en tiårsperiode fra rundt 2006 til 2017 virket det som han var fornøyd med å bidra til andres musikk, enten det var med The Thing og Neneh Cherry, Fire! Orchestra eller andre, men Christer Bothén var egentlig aldri borte. Bass- og kontrabassklarinettisten, som også trakterer strengeinstrumenter som donso n’goni og guimbri, har holdt på jevnt og trutt siden han første gang ble kreditert med bidrag på en albuminnspilling, med ingen ringere enn Don Cherry på «Organic Music Society» i 1973. De siste par årene har hans egen karriere også fått en gledelig renessanse, med både ny musikk og med reutgivelsen av hans 1984-klassiker «Trancedance» i fjor.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn

Album

Eksistensiell fangst

Jeffrey Lewis er mer freewheelin’ enn Bob Dylan.

Eirik Blegeberg

Jeffrey Lewis

The Even More Freewhelin’ Jeffrey Lewis

Vintage Voltage

Tittelen og albumcoveret til tross, Jeffrey Lewis’ fremste forbilde er ikke Bob Dylan. Lewis tilhører en annen og mer eksentrisk gren av den amerikanske folk(rock)en, den som strekker seg fra sekstitallets syrete Holy Modal Rounders og nylig avdøde Michael Hurley til New Yorks lille antifolk-scene like etter årtusenskiftet, der knirk var kult, outsidere in og vittige observasjoner like viktig som melodiske vendinger.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn

Album

Anmeldelse

Eirik Blegeberg

Annie & The Caldwells

Can’t Lose My Soul

Luaka Bop

Som med Annie Caldwells første familieband, Staples Jr. Singers, er denne gruppa med ektemannen, sønnene og døtrene avhengig av å ha et godt groove gående. For omtrent all retro discosoul eller gospelrock ligger magien i mellomrommet og i improvisasjonen, når fars gitarplukking hekter seg på yngstesønnens trommer, eller når det brenner i buken på samtlige kvinnelige vokalister gjennom de sju-åtte siste minuttene av tittelsporet, der de både frykter og flykter fra helvetes flammer. Gap Band-nikket i «I Made It» er heftig, bønnen i «Don’t You Hear Me Calling» er mektig og sørstatskirka er en evig kilde til sjelevrengende råskap.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn