Herregud for noen priser! utbrøt jeg, litt for høyt, da jeg kom til kassa på tampen av en solid helgehandel midt i den verste dyrtida en gang i fjor. Mannen på den andre sida av båndet nikket. «Ja, det er veldig dyrt», samtykket han, litt beklemt, kanskje over å måtte selge så overprisede varer. Jeg var flau jeg også, fordi jeg ikke hadde klart å holde irritasjonen min for meg selv. Hva skal vel en stakkars butikkansatt med kundenes følelsesliv? Og hadde jeg uansett noen grunn til å klage? Selv om prisøkningene var merkbare, kunne jeg fremdeles, i stort, spise det jeg ville. Så hva hisset jeg meg egentlig sånn opp over, der jeg sto med en handlevogn fylt opp av ting som økologiske dadler og Pukka-te?