Ved siden av motellet, sa pappa, lå det en kafé;
Halvorsens kafé, og Halvorsen pleide å denge kona
og tvinge a til å stå bak disken så alle kunne se
Hu hadde en sønn fra før, som Halvorsen ikke var god mot
Han døde ung, i ei bilulykke, i Spania
Og ingen gjorde noe? spurte jeg, ingen anmeldte ham?
– selv om jeg visste svaret; dette var sekstitallet,
selv om jeg veit at alle tiår, også vårt, ofte ser en annen vei
En gang jeg var på vei ned åsen på ski, sa pappa,
møtte jeg fru Halvorsen på vei opp
Vi nikka så vidt
Og jeg tenker på a nå, hvordan hu tok seg den tida
Kanskje ville komme seg litt vekk. Fylle timene sjøl,
en skitur etter stengetid
Dette sa pappa under lunsjen, han drakk opp kaffen og vi sa
takk for nå
*
Å, fru Halvorsen, jeg får ikke sove
Jeg har tenkt om søvnløse netter at hvis de ender i dikt, var
de verdt det
Som nå, klokka tre, om deg
At alt som gjør vondt vil lindres, hvis det bare kan gro til
en tekst
For no bullshit, må du tenke. Svermeri fra én uten merker
– og hva skal du med brutte linjer
om den revnen over øyet, den skulderen ute av ledd?
Hva kan jeg si?
Han er borte nå; herr Halvorsen,
og Halvorsens kafé, borte vekk
Blåmerkene er borte,
de unnfallende sambygdingene med sine ublu blikk,
men hva hjelper det – det er jo også du
Snøen den dagen, skisporene, selv skiene: borte,
og frasparket, initiativet ditt
Borte er pausen du fikk – eller tok – der i skogen,
i det svinnende lyset før leggetid
Forresten. Pausen
Kanskje vedblir pausen
Kanskje tok ingenting knekken på den;
den henger ved som et krypinn i tida
– eller ei tidas bakdør ut mot et stille landskap
som kanskje ikke ville deg godt, men i det minste ikke ville
deg noen ting
En pause som ennå kan entres av dem
som om tre-fire timer skal våkne
inntil sin Halvorsen