Ved siden av motellet, sa pappa, lå det en kafé;

Halvorsens kafé, og Halvorsen pleide å denge kona

og tvinge a til å stå bak disken så alle kunne se

Hu hadde en sønn fra før, som Halvorsen ikke var god mot

Han døde ung, i ei bilulykke, i Spania

Og ingen gjorde noe? spurte jeg, ingen anmeldte ham?

– selv om jeg visste svaret; dette var sekstitallet,

selv om jeg veit at alle tiår, også vårt, ofte ser en annen vei

En gang jeg var på vei ned åsen på ski, sa pappa,

møtte jeg fru Halvorsen på vei opp

Vi nikka så vidt

Og jeg tenker på a nå, hvordan hu tok seg den tida

Kanskje ville komme seg litt vekk. Fylle timene sjøl,

en skitur etter stengetid

Dette sa pappa under lunsjen, han drakk opp kaffen og vi sa

takk for nå

*

Å, fru Halvorsen, jeg får ikke sove

Jeg har tenkt om søvnløse netter at hvis de ender i dikt, var

de verdt det

Som nå, klokka tre, om deg

At alt som gjør vondt vil lindres, hvis det bare kan gro til

en tekst

For no bullshit, må du tenke. Svermeri fra én uten merker

– og hva skal du med brutte linjer
om den revnen over øyet, den skulderen ute av ledd?

Hva kan jeg si?

Han er borte nå; herr Halvorsen,

og Halvorsens kafé, borte vekk

Blåmerkene er borte,

de unnfallende sambygdingene med sine ublu blikk,

men hva hjelper det – det er jo også du

Snøen den dagen, skisporene, selv skiene: borte,

og frasparket, initiativet ditt

Borte er pausen du fikk – eller tok – der i skogen,

i det svinnende lyset før leggetid

Forresten. Pausen

Kanskje vedblir pausen

Kanskje tok ingenting knekken på den;

den henger ved som et krypinn i tida

– eller ei tidas bakdør ut mot et stille landskap

som kanskje ikke ville deg godt, men i det minste ikke ville

deg noen ting

En pause som ennå kan entres av dem

som om tre-fire timer skal våkne

inntil sin Halvorsen