På denne dag for tre år siden valgte Putin å starte en fullskalainvasjon av Ukraina, med mål om å styrte regjeringen og oppløse parlamentet, etter å ha okkupert Krim og Donbas siden 2014. Denne krigen har kostet hundretusenvis av menneskeliv. USA bruker den blodige, russiske invasjonen som brekkstang for å sikre seg ressurser som tilhører det ukrainske folket. De forhandler direkte med Russland om Ukrainas skjebne uten at ukrainerne selv får være med. Ifølge forhandlingsdokumenter lekket til den britiske avisa Telegraph vil USA ha kontroll over Ukrainas mineraler, olje og gass, og halvparten av inntektene fra ukrainske naturressurser.

Dette er imperialisme i sin reneste form. I midten står det ukrainske folket, som mer enn noen gang trenger vår støtte til å bygge en rettferdig fred. En fred som ikke belønner aggressoren eller fratar ukrainerne selvråderetten. Da kan ikke Norge la USA få presse gjennom en slik linje heller. Støtten til Ukraina må fortsette, og vi må forsterke støtten til ukrainsk fagbevegelse og sivilsamfunn.

Rødt inviterte nylig til et møte på Stortinget mellom representanter for ukrainske arbeidere og norsk fagbevegelse. Vi fikk høre fra Vitalii Dudin, arbeidsrettsjurist og styreleder i Sotsialnyi Rukh, fra Oleksandr Kyselov, faglig organisator fra eksilukrainere i Sverige og fra Lars M. Johnsen, tidligere leder av Transportarbeiderforbundet og én av initiativtakerne til Faglig Solidaritet Norge-Ukraina.

I en dyster tid minte Dudin om det ukrainske folkets store seier: At tross tre års kontinuerlig forsøk på å knuse dem, står Ukraina fortsatt som en fri og selvstendig stat.

«Når jeg snakker med vanlige folk over hele Ukraina, særlig byene nær fronten, er de fulle av fortvilelse, men også klare til å fortsette kampen. I Kharkiv, Kherson, Zaporizjzja vekkes folk av flyalarmer nesten hver dag, og selv i Kyiv rammer missilene. Men likevel står det ukrainske folket imot.»

Oleksandr Kyselov, som selv er fra Donetsk, dro parallellen til Norge: «Verden blir ikke et fredeligere sted av at USA oppfører seg som Russland og åpent krever Grønland, Canada og Panama. Å akseptere deres verdensorden gir ikke trygghet. For mindre land som Norge og Ukraina er trygghet bare mulig om vi kan forsvare oss selv, og hjelpe hverandre å forsvare oss selv. Hvis landet ditt er hjelpeløst, vil krigen komme til deg.»

«Det ukrainske folket vil ikke akseptere å bli ofret i en avtale inngått av stormaktene»

Dudin påpekte at skal forsvarskampen lykkes, trengs ikke bare vestlig støtte til den ukrainske staten og forsvarskampen. Motstandskraften må økes i hele det ukrainske samfunnet. Det innebærer framfor alt å styrke den ukrainske arbeiderklassens makt. «Selv i disse omstendigheter fortsetter folk å fagorganisere seg. Det gjør ikke samfunnet vårt svakere, tvert imot gir det inspirasjon og solidaritet og større styrke til alle. Ukraina vil ikke bli stående om det må stå på individualisme og deregulering. Da kan vi ikke stå imot en så mektig fiende som Russland.»

Norge avholdt ikke stortingsvalg i 1940 eller 1944. Også i Ukraina må forutsetningene for at valgene er frie og demokratiske være til stede, ikke tvinges fram under press utenfra. I dagens situasjon er det fagbevegelsen og sivilsamfunnet som må stille myndighetene til ansvar. Organisasjoner som Sotsialnyi Rukh står hardt imot oppheving av fagforeningenes forhandlingsrett samt storstilt privatisering av bankvesenet og kritisk infrastruktur.

Den ukrainske fagbevegelsens viktigste krav er lønnsøkning og rett til kompensasjon til skadde arbeidere, at arbeidstilsynet og resten av statlige myndigheter beskytter arbeidernes rettigheter og at offentlig sektor vernes mot nedlegging og omrokering uten medvirkningsrett.

Ukrainerne påpekte at krigen har gitt arbeiderne økt forhandlingsmakt overfor myndighetene. Det gjelder særlig i samfunnssektorene som rammes mest direkte, som kraftforsyning, jernbane og helsevesenet.

Lærdommene fra møtet er tydelige. Det ukrainske folket vil ikke akseptere å bli ofret i en avtale inngått av stormaktene, over hodet på dem selv. Norge må fortsette vår støtte til den ukrainske forsvarskampen.

Vi må øke vår støtte til ukrainsk fagbevegelse og sivilsamfunn, som kan bygge samhold og motstandskraft i hele samfunnet. Arbeidet som fagbevegelsen har startet med å stifte Faglig Solidaritet Norge-Ukraina den 20. februar må støttes. Samtidig må den sivile støtten i Nansenprogrammet holdes unna nyliberale reformer og heller gå til å styrke arbeidermakten i Ukraina.

Som Lars M. Johnsen sa fra solidaritetsinitiativet: «Vi støtter Ukrainas territorielle suverenitet. Vi vil støtte ukrainske fagforeninger i forsvaret av landet sitt og under gjenoppbyggingen etterpå. Og vi støtter ukrainsk fagbevegelse i deres kamp for rettferdighet, demokrati og likestilling i Ukraina.»