De fleste menneskene i disse portrettene ser rett på oss, enkelte andre ser vekk. Oppover, kanskje på himmelen eller i taket, eller bortover, mot det man kan forestille seg er en tenkt framtid (eller kanskje et vondt minne?). Øynene er uansett det mest dynamiske i billedflaten, det som gjør at jeg blir sittende og dvele ved det jeg ser, studerer menneskene jeg har på sidene foran meg. Blikkene sier ikke noe direkte, uttrykker hverken sorg eller lykke. De anklager ikke så mye som de venter, får jeg inntrykk av, som om menneskene er innvilget en etterlengtet pause, får anledning til å hvile mellom slagene. Det er en stillhet i disse fotografiene, noe ettertenksomt eller introspektivt.