Syngende, eksplosivt

DiktMorten Langeland

I landskapet: Poeten Hawad lar Saharas natur og historie tre fram i diktene sine. Foto: Racim Amr/Unsplash

Hawad

Skumringspoesi: To langdikt

Gjendiktet av Erlend Wichne

H//O//F 2025, 114 sider

For lesere av samtidspoesien, norsk eller gjendiktet, er det ingen daglig hendelse å bli overrasket eller skjelven av ordvalg og stemmens kraft. Det blir man fort ved lesning av Hawad (f. 1950). Diktene lider, men ikke av D-vitaminmangel: «Nerver av glør / liksom ørkenen / landet ditt, / skjelver av feber, / du brenner, Azawad. / Blodåre flammesevje, / de forsteina arteriene dine har tørka ut, / flerra opp for å vanne forekomstene / av uran og flodhester med nese / for mineralsk trøffel.»

Sarah Zahid kan få deg til å blø med sin nye diktsamling.

Så det svir

DiktJoakim Kjørsvik

Livgivende: Sarah Zahid avslutter med en henvisning til GiBlod.no. Foto: Pawel Czerwinski/Unsplash

Sarah Zahid

Blodbank

Flamme Forlag 2025, 139 sider

Blodet renner gjennom «Blodbank», av Sarah Zahid. Men det er snarere mangelen på blod som rammer inn diktsamlingen. Poeten mistet moren sin til leukemi da hun var 17 år. Det har farget livet og diktingen siden. En blodrød, utflytende torso preger passende nok omslaget på boka, som åpner med et sitat om nødvendigheten av flere blodgivere og avsluttes med en henvisning til GiBlod.no. De fleste blodbanker har nemlig et desperat behov for flere blodgivere.

Med «Outside the Binary» tvinger Linda Bournane Engelberth betrakteren til å rekalibrere blikket.

Øyet som blir sett

EssayFotobokJohn Erik Riley

Blikk: «Outside the Binary» portretterer ikkebinære mennesker og transpersoner rundt om i verden. Foto: Linda Bournane Engelberths

De fleste menneskene i disse portrettene ser rett på oss, enkelte andre ser vekk. Oppover, kanskje på himmelen eller i taket, eller bortover, mot det man kan forestille seg er en tenkt framtid (eller kanskje et vondt minne?). Øynene er uansett det mest dynamiske i billedflaten, det som gjør at jeg blir sittende og dvele ved det jeg ser, studerer menneskene jeg har på sidene foran meg. Blikkene sier ikke noe direkte, uttrykker hverken sorg eller lykke. De anklager ikke så mye som de venter, får jeg inntrykk av, som om menneskene er innvilget en etterlengtet pause, får anledning til å hvile mellom slagene. Det er en stillhet i disse fotografiene, noe ettertenksomt eller introspektivt.