Seilte man forbi Arendal for hundre år siden, var Tromøy kirke et viktig punkt for navigasjon. Den hvite kirka var i flere hundre år en del av landtoningen, konturene av landskapet sett fra sjøen. Mot slutten av 1900-tallet grodde landskapet igjen. Nå kan man verken se kirka fra havet – eller havet fra kirka. Tett skog stenger utsikten. Bruset fra dønningene hører jeg likevel, en sein ettermiddag i januar. Jeg har reist hit for å høre Karl Ove Knausgård i samtale med forfatterkollega Birger Emanuelsen i kirka – og er tidlig ute. Lyset på gravene på kirkegården er tegn på velstand, små elektriske lykter skinner åpenbart døgnet rundt.
Knausgårds romaner skaper produktivt kaos i de kristne symbolene.